En dypt personlig historie om et far-datter-forhold
En dypt personlig historie om et far-datter-forhold, som samtidig berører det vi alle møter som mennesker: Vi står i en rekke av de som kom før oss, likevel er vi alene. Hvordan kan – og skal – vi forstå oss selv i lys av det vi har fått med oss? Hvorfor er nære relasjoner så vanskelig, når det å få dem til er så viktig?
”Jeg elsker deg pappa,” sier jeg.
Han ler. ”Det der forstår jeg ikke!” svarer han.
”Bare for den du er!”
”Katja, jeg tror sånn helt ærlig at jeg aldri har forstått at noen har elsket meg. Hele livet mitt.”
Lindeberg tar i dette stykket tak i sin egen ensomhet i møte med sin far. En far som har jobbet som teaterarbeider og teaterforsker hele livet, som har skrevet om og forsket på samhandling i teateret. Men han – som er brennende opptatt av å møte mennesker fullt og helt fra en scene – har selv ingen nære venner.
Isbjørnen er et av verdens farligste, mest kompromissløse og samtidig mest sårbare dyr. Den bor mutters alene i isødet. Isbjørnhannen kan finne på å spise barna sine. Så hva gjør man når man har en pappa som er som en isbjørn? Og hvordan unngå å gå i samme spor, når man som voksen kjenner ser seg selv i ham? Kan vi leve alene, eller blir vi først til sammen med andre?
Lindeberg bruker i denne vakre og sterke forestillingen isbjørnlivet som bilde på sin egen ensomhet, på farens liv og sin egen vei som isbjørndatter. Hun undersøker ensomheten i et øde landskap, hvor det nærmeste er det mest krevende. Forestillingen er en kjærlighetserklæring til isbjørnpappaer, men også et oppgjør med en av menneskets største redsler; å bli isolert og fratatt mulighet til kjærlighet og tilhørighet.
«Isbjørnpappaen er ei modig, kjærleiks- og respektfylt framsyning som greier å røre oss som publikummarar. Slik understrekar Lindeberg farens mantra om det viktige ved teaterets samhandling også i møtet mellom scene og sal.» – Norsk Shakespearetidsskrift
«I salen merker man når noe virkelig står på spill, når noe av fundamental viktighet blir formidlet på en troverdig og personlig måte. I de øyeblikkene vet man at det ikke finnes noe sterkere kunstnerisk arena enn teatersalen. Så flott at det skjedde på åpningen av Trondheims nye teaterbygg.» – Adresseavisen, terningkast 5
